Takk min kjære -
vår tid sammen ble kort,
men vit, at du har gitt meg så mye -
den tiden jeg ennå evnet å tro på dine
ord og den kjærligheten jeg trodde vi delte.
Du lærte meg å våge og elske igjen
uten forbehold, uten beregning!
Du viste tålmodighet,
du viste meg ømhet,
du behandlet meg med
forsiktigt og varsomhet
og du tok alltid hensyn
til mine frostskadde vinger...
... fastfrossen is i et vinterland brast
og det ble vår, der vi sammen så knoppene briste
mens nye, friske blad og skudd grodde fram, utfoldet seg,
strakte seg mot lyset og himmelen,
under ei sol som tidvis varmet
men etter hvert ble mer og mer fraværende
grunnet mørke skyer av aske fra en forhistoisk og ildsprutende vulkan
som atter hadde våknet til liv, ble truende, la skygger over våre dager,
spredde mismot, angst og utrygghet,begravde våre drømmer, oss og vår kjærlighet
i sin kvelende aske av svovel.
Som fugl Føniks
ønsker jeg at jeg atter en dag, kan reises opp fra asken, kan strekke ut mine vinger og vise flyvedyktighet igjen sammen med min aller "første kjærlighet" og fly med ham i en himmelsk retning der kjærligheten ikke kan holdes nede, krenkes av menneskelig og jordisk ufullkommenhet, fornedrelse, tårer, sorg, smerter,uverdighet og trengsel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar