MENNESKEVERN

(Det snakkes i dagens samfunn så mye om all slags vern, men, hvor det mest sårbare og mest forsvarsløse av alt, legalisert blir glemt, skjøvet bort, fortrengt. Mitt dikt er ikke ment å legge noen sten til byrden med fordømmelser eller gi noen som har vært gjennom en abort dårlig samvittighet. Tvert i mot gi trøst og en slags tro på forsoning overfor det som har skjedd gjennom trygghet på at EN` aldri svikter, men, favner oss alle - selv der vi ikke forstår vår egen destruktive forståelse av alt liv som en gave ingen har rett til å krenke.)

Lille spire, skjebnen din er vedtatt -
gjennom kaldt og kynisk samfunnssvik!
Legers inngrep daglig setter,
legal standard: MANGE FOSTERLIK!
Blodig,ille tilredt blir du -
brått dratt ut av moders skjød -
puttet i en søppelbøtte
og erklært som borte, død!

For latinsk begrep; EMBRYO -
har ufarliggjort din død -
et barmhjertighetens inngrep,
sies verner deg mot nød?
Hvordan kan vi tør, tillate -
sjalting, valting med små liv?
Frata fosterbarn sitt rettsvern,
uten våkne korrektiv!

Lille sjel, du stille taler -
gjennom angst, samvittighet.
Ydmykt, trygler du vår verden -
om å skjønne det vi`vet:
Gud, Han skaper i vår galskap,
ansvarsløshet, kulde, svik -
Han har omsorg for sin skapning
og for verdens fosterlik!

Kjærlig Gud, vår Far oss favner,
alle folk, destruktiv død!
Om vi flykter fra vårt ansvar
og lar hjelpesløse blø!
For vi kler vårt svik så edelt,
egoismen blir kalt "vern" -
tenk, om Gud vår Far slik gjorde -
skjøv oss bort, såååå kynisk,fjern!