Gud; hjelp oss!!

Det har vært en laaAANG dag og til og med søndag!
Klokken ble stilt en time tilbake i natt (vintertid i Norge, hi-hi)...
... ja slik at man kunne sove veeeeldig lenge.

Vi her (vier meg med "nære" mennesker som jeg er gla`i og som er av eget kjøtt og blod og som kalles som familie pluzz noen til) som har opplevd stygge TRUSLER på livet, fra mer "innfødte" og aksepterte og respekterte her i min hjembygd!

Jeg er sint - i 2010, dypt fortvilt og går til sengs igjen, med ANGST, med drapstrusler! Og om mor og far til den som "draps- trusler" - ikke får kjøre sitt løp og bare bagatelliserer truslene og roer tingene ned, til det skjer noe! Vi kan jo ikke gjøre noe før...
... og hvis noe skjer, så er jo jeg/andre provokatørene overfor deres sønn som er " rusmisbruker!"!!! Politiet har jo ikke penger og ressurser til å forhindre tragedier, og plasteret vi får er dette hjelpesløse og ansvarsfraskrivende:"Beklager! Dette er`psykiatriens gate!"

Min datter skal knekkes nakken på ( 24 år gammel) og hvis hennes samboer prøver å forhindre dette, så skal han også "knerrert!" Ta han ikke høytidelig, han er rusmisbruker, og de sier mye rart! HELT TIL DET SKJER!!!! Min datter har opplevd drapstrusler og kjent truslene på sin hals i forsøk på kvelning med minste jenta på armen og en treåring som står og ser på dette og er blitt redd/ traumatisert av dette! Hvor mye traume påfører et fraværende politi barn og hvorfor, når de ikke gjør noe før det er for sent?


Kommer fra en familie hvor "høk over høk" mer og mer er blitt gjeldende og det å psyke hverandre ut maksimalt, er blitt det eneste tellende på et økonomisk grunnlag! "Fattigmanns - komplekset" (fedre)og skammen over mislykkede
mennesker som "alenemødre og andre stakkarser" dessverre ble totalt gjeldende!
Dette har skapt GALSKAP i familien - fordi mennesker som selv har slik herkomst i livet, har FOKUSERT negativt på dette i forståelse av at dette er "forkastede og undermennesker" i en kristen forståelse og ren menneskelig forståelse for å tekkes vår Gud og far!

GUD selv, som er vår alles FaR - OG SKAPER det Han vil,også i den dypeste fornedrelse
Å Far, hvor jeg er sint, vred fordi folk på dine vegne - setter seg selv som verdige og unngår/omgår Din nåde som gjeldende for oss alle, på felt som ikke rammer dem selv. Se i nåde til dem - som BOMMER så fatalt - på Din nåde og tror at det bare gjelder dem selv, på " gudfryktige fassader" og stenger oss andre ute fra både
slekts/ familie og andre fellesskap: )))

Gud, gi meg, min slekt og familie "vidsyn" og kjærlighet - inn i Din evighet og Ditt rike!

FINNKIRKA

Herre, alt hva Du har gjort
så helt fullkomment,
og så underfullt på denne
vår planet og jord!
La oss ydmykt og i undring
all natur i nærhet skue -
der vi møter, ser Deg
så allmektig, rik og stor.

Ytterst ut i skipsleia
der`ligger klippen!
Finnkirka, som daglig
minner fiskere og mange
trauste gutter, menn!
Om Ditt nærvær midt
i kampen for sin føde,
Du velsigner dem med
både mat og hus og hjem.

Høye fjell som vern
mot vind og uværs luner,
langs ei langstrakt skipslei
inn til Kjøllefjord.
Daglig stamper fortsatt
fartøy inn til fiskeværet,
ledet trygt i havn der nær
og kjær familie er`og bor.

Finnkirka, så praktfull
ytterst ut i fjorden,
et symbol på kirkens plass
midt i vårt liv med mas og kav.
Stedet vi i angst, bekymring
alle våre sukk kan sende -
i vår nød, vår håpløshet og
angst på ofte opprørt hav.

Måtte Finnkirka for
etterslekter alltid minne,
tale ydmykt og troverdig
om vår store Skaper, Far!
Som sitt segl har satt her
ytterst ut mot Nordishavet,
i en klar formidling om hvem
Skaper Herren er`, har vært
og alltid var!

Måtte Finnkirka slik også
sterkt og stødig minne
de som styrer, rår om valg som
gjeld vår egen etterslekt,
slik at handling preges av
kommunevåpnets ære -
og at skaperverket hegnes
om og alltid brukes med respekt!

I dag er den første dagen i resten av mitt liv.....

JEG - ET AKS

Når jeg sovner inn i døden -
er min død i tro, Din høst!
Der Du samler livets frukter -
på befaling av Guds røst!

Ofte "Løgnens far" meg favnet,
smisket seg så listig inn!
Inni hjerte, sinn og tanker -
utga seg som "vennen" min!

Men, Du vernet alltid om meg,
støttet meg når trett jeg falt.
Takk, for omsorgen Du ga meg,
mest når jeg var blind og halt.

For i Dine hender Herre -
har Du tegnet meg med navn!
Du er min til alle tider -
og jeg skuer mot Din havn.

KJÆRLIGHETSKRAFT

Jeg er ikke Gud -
men, gjennom Hans syn,
kan jeg lære å se deg`
og ditt menneskeverd.

Jeg er ikke Gud -
men, gjennom Hans frelse,
kan jeg lære å elske deg,
slik som du er`!

Jeg er ikke Gud -
men, gjennom Hans øre,
kan jeg lære å lytte
til ditt nødlidne rop!

Jeg er ikke Gud,
men, gjennom Hans omsorg,
kan jeg lære å vise deg
barmhjertighet og trøst.

Jeg er ikke Gud -
men, gjennom Hans ord,
kan jeg lære å verne om
en søster og bror.

Jeg er ikke Gud -
men, gjennom Hans fred,
må jeg godta et kors
som tilgivelsens sted.

Jeg er ikke Gud -
men, gjennom Hans storhet,
kan jeg lære å stå
mørkets makter i mot.

Jeg er ikke Gud -
men, gjennom Hans makt,
forstår jeg Hans regnskap
for alt gjort og sagt.

Et regnskap vi alle
til rette skal stå.
Mest for hva vi unnlot
mot svake og små!

Vi har alle gjort det`
fratatt dem verd!
Ikke med våpen,
øks eller sverd-
men, med svikefullt
ORD OG FORAKT!

Jeg er ikke Gud -
men, gjennom Hans veier,
jeg glimtvis og klart
ser Hans storslagne seier -
når Hans kjærlighets kraft
griper inn!

TILGI

Ønsker du å kaste steiner.
mot en fattig, halt og blind?
Ser du deg`- som selv en ener,
som i Himmelen vil inn?
Gjennom prektighet og gjerning,
mens du tråkker på de små -
til Guds Himmel, du som andre,
gjennom "døren" og`må gå!

Kristus vokter Himmelporten,
ydmykt må vi ledes inn.
Han er "porten"; Han er "døren"-
seierskransen, min og din!
Uforskyldt Han gir oss dette,
verdslig frelse duger ei!
Ingen kan oss bedre lede,
bort fra blind og farlig vei.

Ordningen i Herrens rike;
regelverk av Himmelsk rang.
Der Guds skapninger, de svake -
hilses med Guds englers sang!
Der Guds egne, hjertes grunner,
favner oss, tross syndig trang.
Ingen kan ved egen gjerning -
omgå korset, der Han hang!

Ingen, bør Hans usle, svake -
skapning krenke her på jord!
Vi skal alle stå til rette -
for vår gjerning og vårt ord!
Det vi gjorde mot Hans minste,
for å unngå eget fall,
ber Han oss å rydde opp i -
gjennom frelsesverkets kall.

Det som bundet er på jorden,
vil stå fast hos og`vår Gud!
Der vil hovmod lite duge,
"elsk din neste," er Hans bud!
Støtes vi av ringe, svake -
halte, blinde og Hans små?
Folk som liksom ikke duger -
og som "utenfor" skal stå!

Hvem er du, som tør å favne -
"Løgnens far" og stå han bi?
For ditt eget ære, være -
av prestisje for kort tid!
Hvem er du som våger dette,
på den smale Himmelsti -
der Hans "kodeord" til frelse,
bror og søster, er "TILGI!"

TROENS KVINNE

Alltid lette hun forgjeves
etter troskap hos en mann.
Aldri, fant hun det hun søkte -
kjærligheten tro og sann!
Før hun traff Han`, denne ene`-
kjærlighetens mann, alene!

Hun har elsket,mange, mye -
men, alt brast i nederlag!
Nederlag, var alt hun høstet-
for sin tillit, to,behag.
Før hun traff Han`, denne ene`-
kjærlighetens mann, alene!

Gjennom sårhet, gråt og tårer
sluttet hun å tro på menn!
Men, i natten kom en stemme,
kalte seg en "sjelevenn!"
Slik hun traff Han`, denne ene`-
kjærlighetens mann, alene!

Troens kvinne, gjort til skjøge,
før hun møtte denne mann!
Som sitt liv oss ga til døde,
slik kun Han oss elske kan!
Hun har funnet Han`, den ene`
kjærlighetens mann, alene!

Med Sitt liv, til siste dråpe,
for all verdens nød, Hans blod!
Kongers konge og vår brudgom,
slik for skjøger og`går god!
Han` er brudgommen, den ene`
kjærlighetens mann, alene!

BEFRIENDE "INGEN-MANNS-LAND..."

Da jeg krysset grensen
til "ingen-manns-land,"
skjedde noe vidunderlig,stort!
Atter kunne jeg reise meg, ja, helt
rakrygget opp, ja, presis som
jeg før hadde gjort!

Ved passering av grensen
til "ingen-manns-land" -
slapp all smerte, jeg puster igjen!
Vond, nær fortid ligger bak meg,
en ny framtid ligger foran, og hilser
på meg som en venn!

Her i "ingen-manns-land"
er det deilig å være -
samle krefter, bli styrket igjen!
Befriet slippes min kjærlighet fri-
for å få, ta i mot og å gi!

DU MÅ VÅKNE,MIN ELSKEDE

Du må våkne, min elskede -
du må våkne! Du må våkne straks!
Livet og tiden er kort,og det kjøres
i raskt tempo, inn mot endestasjonen!

Jeg ber deg, du må våkne,min kjære.
Du må våkne fra sløvhetens livsfordriv,
for fort kan livet stoppe, ende i et "kræsj,"
så våkn opp og ens` livets forgjengelighet og tiden.

La ikke tilfeldigheter og omstendigheter mer få
forme ditt liv som klissete leire i hendene på
et lekent, uskyldig barn, og la ikke andre få lov
til å regjere ditt liv, både hodeløst og hjerteløst.

Så våkn opp, min kjære, det begynner å li mot høst,
det haster kan hende, min kjære, før livet er blitt, "i går!"
Hva vet du om min skjebne, og hva vet jeg om dine dager;
dager som kan være over, min elskede - over, mens vi sover.

Livet har sin egen puls og sine tilmålte hjerteslag i tiden.
Det vi`setter på "vent" og stadig skyver foran oss - nettopp
dette`- er mitt og ditt gitte øyeblikk, vårt eksisterende nu!
Derfor må vi være var`tiden vi har og fikk sammen; jeg og du!

Tråkk aldri kjærligheten og vårt menneskeverd ned i grus,
ned under slumrende, refleksjonsløse føtter til all vår
respekt og selvrespekt ligger langt under "pari i kurs,"
og bittert i klager må druknes i "selvmedlidenhets rus!"

Jeg holder ditt dyrebare hjerte med varsomhet, min kjære.
Et hjerte innpakket i myk, varm ull fra et blodig lam,
som ga sitt liv for alle menneskelige overtredelser -
så vi kan leve og gledes i lyset, uten mer skyld og skam!

Ditt hjerte er hos meg, min elskede, i en absolutt ydmyk
og betrodd varetekt med en skytsengels bevoktning, trygt!
En skytsengels bevoktning av at jeg ikke i tankeløshet skal
skade ditt dyrebare hjerte, men, holde det varmt og mykt.

Vil dagen du taler om noensinne komme, der du klart skiller
timer, og dager og måneder og årstider samt solskinn og regn?
Våkn opp min kjære, lukk opp alle sanser - og se livets og
kjærlighetsunder i hverdagen din, gjennom mange og talende tegn:

En bro,
bygd på tro -
binder himmel og jord
så fullkomment, så kjærlig
og omsorgsfullt gjennom
et "slakt-offer,"
sammen!
Der kjærlighet knar
våre "steinhjerter" myke
til hjerter av kjøtt og blod, friske -
i ydmykhet til Han
i gjennom vår
menneskehets rop
mot vår himmel
fra jorden i dette ene,
og samstemte:

Amen

NORDLANDSSOMMEREN

Vi`, d`trauste og seige
nordlandsfolket -
vi leve i ett med naturen!
Både på go`værs - skitværsdaga,
og uten for mange klaga,

Jo, visst e`d`juli og sommer,
men, vi har sydvæst og regntøy -
blidt hilse vi ræge farvæl
når solstrefan endelig kommer!

Vi træng ikke flykte til syden -
til varme og trængsel og svette,
for da kunne man si med rette -
at vi hadde gått fra vettet,
for nordlandssommer`n e` uansett bæst!

ETT MED NATUREN

Min klippe...
... min klagestein!
Et naturens underverk
i kunstnerisk utfoldelse,
signert av Skaperen selv!

Gud; hva Du har måttet høre
og sett ved disse steinene!!!
I lovprisning av en god dag!
I sinne, frustrasjon, fortvilse,
sorg, tomhetsfølelser og skuffelse
på en dårlig dag, uten tro, uten håp!

I de farveløse timene -
der gangsynet er mer eller mindre borte,
visket ut av tåken eller regnet,
som kaldt og klamt har lagt rundt
hjertet og livet og prøver å suge
livskraften ut av deg!

Møte med et opprørt hav -
der bølgene i kritthvitt sinne slår aggressivt
mot stranden, over steinene og væter dine kinn
med dette salte, våte
som gjør tårene dine
så overfødige!

Min klippe...
... i hverdags- sinne,
angst, oppbrakthet,
stille glede og lykke -
over å ganske enkelt
være til!

Kjenne pulsslagene
i livet på godt og vondt -
være ett med naturen og elementene
og vite at nettopp det`er selve livet.

MENNESKEVERN

(Det snakkes i dagens samfunn så mye om all slags vern, men, hvor det mest sårbare og mest forsvarsløse av alt, legalisert blir glemt, skjøvet bort, fortrengt. Mitt dikt er ikke ment å legge noen sten til byrden med fordømmelser eller gi noen som har vært gjennom en abort dårlig samvittighet. Tvert i mot gi trøst og en slags tro på forsoning overfor det som har skjedd gjennom trygghet på at EN` aldri svikter, men, favner oss alle - selv der vi ikke forstår vår egen destruktive forståelse av alt liv som en gave ingen har rett til å krenke.)

Lille spire, skjebnen din er vedtatt -
gjennom kaldt og kynisk samfunnssvik!
Legers inngrep daglig setter,
legal standard: MANGE FOSTERLIK!
Blodig,ille tilredt blir du -
brått dratt ut av moders skjød -
puttet i en søppelbøtte
og erklært som borte, død!

For latinsk begrep; EMBRYO -
har ufarliggjort din død -
et barmhjertighetens inngrep,
sies verner deg mot nød?
Hvordan kan vi tør, tillate -
sjalting, valting med små liv?
Frata fosterbarn sitt rettsvern,
uten våkne korrektiv!

Lille sjel, du stille taler -
gjennom angst, samvittighet.
Ydmykt, trygler du vår verden -
om å skjønne det vi`vet:
Gud, Han skaper i vår galskap,
ansvarsløshet, kulde, svik -
Han har omsorg for sin skapning
og for verdens fosterlik!

Kjærlig Gud, vår Far oss favner,
alle folk, destruktiv død!
Om vi flykter fra vårt ansvar
og lar hjelpesløse blø!
For vi kler vårt svik så edelt,
egoismen blir kalt "vern" -
tenk, om Gud vår Far slik gjorde -
skjøv oss bort, såååå kynisk,fjern!

LYKKE ER TRO

Tro ikke år som tapte,
om lys møtte mørke og brist.
Tro at det har en mening -
som gagner ditt liv,til sist!

Tro at Han vil noe med deg,
tar over ditt liv i regi!
Kanskje Han prøver å si deg,
at kjærlighet mest er å gi?

Så tro ikke sårhetens favntak,
som gjør deg så tappet og svak!
Men, tro at det har en mening,
som Skaperen selv står bak.

Så tro ikke mismotets stemme.
Og tro ikke mørke og svik!
Tap aldri lyset av syne -
i tro blir du vinner og rik!

For verden i avmakt kjemper,
jordiske håp vil gi brist!
Men, hvert et brist skal Han lege,
i fullkommenhet, helt til sist!

Det`er det "glade budskap"-
vår tro, vår trøst og vårt håp!
Et usynlig sikkerhetsstempel,
som gis til hvert barn i dets dåp.

Tenk, dette tegn gis i dåpen!
Det stemples på "sjelen" vår.
Når det`belyser vårt hjerte -
vi hevde kan Hans barnekår.

Kjenn hvor vi inderlig lengter,
mot rettferd på "fredsrikets" kår,
der byrder kan legges i fra oss,
på Han`ved Hans kors, i Hans sår!

Så underfullt, motvillig drages,
vi mot dette kors til Hans blod.
Som vasker bort all sorg og sårhet,
og synliggjør hvor Gud er god.

For ikke en spurv til jorden!
Ikke et liv er blitt til!
Uten Hans kjærlige omsorg,
i spørsmål til oss, om vi`vil?

HELBREDSKRAFT

( Undertegnede er i besittelse av en barnetro som har klart å løfte meg opp og fram gjennom mange tunge stunder i livet. Da dette diktet kom, var jeg i en fortvilet bønn/dialog med Gud angående en ung,syk niese (Siv) som var rammet av MS og totalt bundet til en seng, lammet fra hals til tær. I det nest siste vers skjedde det noe
underlig der jeg ber om "Skriftens nøkkel til...)Jeg tok Bibelen og satte fingeren på et tilfeldig sted slo opp og leste: Ordene var ikke til å ta feil av som svar!
Det skjedde også rent fysiske ting som understreket dette!)


Herre, du har makt til under,
selv å reise knekket (S)siv.
Hjelp oss med vår tvil og vantro,
vis Din kraft fra død til liv!

Gi Ditt Ord, som lenker bryter,
kaster tvil og vantro bort.
Gi oss nøkkel til Ditt rike;
visshet, på hva Du har gjort.

Gi oss og`- Din`helbredsevne,
lær oss tjene, Deg`, Ditt rike!
Herre, gi oss mot til dette -
la oss ikke troløs vike!

Gi Ditt Ord, som lenker bryter,
gi oss kraften fra Din hånd.
Gi oss Ord, fra skriften synlig,
visshet på Din Hellig Ånd!

Herre, Du har gjort det synlig,
gitt meg Skriftens nøkkel til -
Din helbred for alle plager,
skje Din vilje - som Du`vil!

GET OUT OF THE DARKNESS

Listen some people cry!
Get nearer and ask, ask them why?
Their days been so painful, in blues?
Oh, God - give us better days, news.

Look too many people die!
They left, without saying goodbye!
How can we allow it and dare -
relentness human beinngs, don`t care?

Stop crying - let`s face honest talk,
forgive and get strong on your walk!
Catch hope for a bright, better day -
God promise to show us the way!

Refr: Get out of the darkness
in to the light!
Just wait for the new day,
God will shine all bright!

So listen when some people cry,
get closer and ask, ask them why?
There days been an emptyness blues,
oh God - give them better days, news!

I LOOK IN TO THE FUTURE

I get out of the darkness
and into the light!
I get out of the darkness -
and into the light!
I beg and I pray -
keep the darkness away!
I get out of the darkness,
and into the light!

I look into the future,
I look forward, catch light!
I look into the future -
I look forward, catch light!
Tell all sadness goodbye -
forget tears and sad cry.
I look into the future,
I look forward, catch light!

FARVEL, MIN KJÆRE

Takk min kjære -
vår tid sammen ble kort,
men vit, at du har gitt meg så mye -
den tiden jeg ennå evnet å tro på dine
ord og den kjærligheten jeg trodde vi delte.

Du lærte meg å våge og elske igjen
uten forbehold, uten beregning!

Du viste tålmodighet,
du viste meg ømhet,
du behandlet meg med
forsiktigt og varsomhet
og du tok alltid hensyn
til mine frostskadde vinger...

... fastfrossen is i et vinterland brast
og det ble vår, der vi sammen så knoppene briste
mens nye, friske blad og skudd grodde fram, utfoldet seg,
strakte seg mot lyset og himmelen,
under ei sol som tidvis varmet
men etter hvert ble mer og mer fraværende
grunnet mørke skyer av aske fra en forhistoisk og ildsprutende vulkan
som atter hadde våknet til liv, ble truende, la skygger over våre dager,
spredde mismot, angst og utrygghet,begravde våre drømmer, oss og vår kjærlighet
i sin kvelende aske av svovel.

Som fugl Føniks
ønsker jeg at jeg atter en dag, kan reises opp fra asken, kan strekke ut mine vinger og vise flyvedyktighet igjen sammen med min aller "første kjærlighet" og fly med ham i en himmelsk retning der kjærligheten ikke kan holdes nede, krenkes av menneskelig og jordisk ufullkommenhet, fornedrelse, tårer, sorg, smerter,uverdighet og trengsel.

ALDRI MER

Jeg vil ikke felle tårer,
over rølp, over løgn, bedrag,
min vei må gå trøstig videre -
til din trøst eller ditt misbehag!

Var mitt nærvær,en stille hevnakt,
mot en fortid som engang deg svek?
Du vet det gjør ondt og det smerter,
at jeg bruktes til slik simpel "lek."

I godt voksne, modne dager -
har jeg tungt for å fatte, forstå,
at slik "lek" kunne deg, behage -
og at leken sååååå langt kunne gå?

Aldri mer vil jeg høre din stemme,
aldri mer vil jeg tro dine ors!
Aldri mer skal jeg se meg tilbake,
til det huset og stedet du bor!


TRØSTIG GÅR JEG VIDERE

Trøstig går jeg videre,
tiden sletter dine spor!
Om ditt svik, mitt nederlag -
blir sår som langsomt gror!

Aldri vil jeg våkne mer,
høre stemmen din -
spørre om og om igjen,
" er du bare` min?"

Trøstig går jeg videre,
mot en godtatt høst!
En`vil aldri svikte meg,
det er min glede, trøst!

GLEDESRUSENS DRONNING

Takk for stunden
der vi fikk vår tilmålte tid
for å skjønne kjærlighetens regler
for å få kunnskap om, hva vi skulle kalle dette:
Et kjærlighetsforhold?
Et tilfeldighetens "nyp"
bygd på dette spontane, ureflekterte,
mistrøstige og bare meningsløse
i vår søken etter en mening med livet?
Til sist forstått- kun i dette å ganske enkelt,
bare ha et ønske om å være fri!

Fri til alt og fra alt og alle,
de som bare er der, var der,
kommer og går, kommer og går...
... eller helt til slutt måtte velge
å bare fly forbi!

Atter ble kursen endret...
... og vi fløy forbi hverandre
uten en gang å ense dette -
før alt var forbi!

La ikke sviktende omsorg for kjærligheten
bli en evigvarende sorg som druknes i glasset
hun gledelig fyller, igjen og igjen -
så din tid og dine dager tåkelegges
og skyves ut i et monotomt og livløst intet -
og hvor de som elsker deg mest,
faktisk blir utestengt!

Bak låste dører, fortvilelse over
ditt eget svik, ikke minst mot deg selv,
der holder hun deg i varetekt, fengslet!

Hvorfor gjør hun dette?
Jo, for å bringe deg "gledesrusen"
der du ikke lenger enser livets sorger og gleder
eller skjønner at noen blir redde, utrygge
og flykter fra deg -
når "gledesrusens dronning" stiger inn til deg,
tar styringen over ditt liv og din hverdag
med sine menneskefientlige kommandoer.

KNIVSTUKNE HJERTER....

Våre hjerter blør!
Av stikkene fra en sløv kniv
i hendene på "gledesrusens" dronning,
som har dolket en ny, skjør og kjærlighet,
så våre hjerter blør.

Ord kan såre.
Ord kan splitte og ord kan adskille!
Ord kan sette opp murer mellom oss
som elsket hverandre
når løgn og bedrag
blir brukt som våpen
for å skjule "demoners" makt
og kontroll over ens liv.

Våre hjerter blør
og ærlige ord og erkjennelser
er låst inne i "sårbarhetens fengsel"
med en nøkkel kastet på storhavets dyp,
mens våre hjerter blør og forblør!

Herre, bare Du` alene kan forbinde våre sår
og våre smertefulle og blødende menneskehjerter!

Bare Du`alene kan høre våre sukk og vår gråt i natten
over å være fratatt retningen i livet,lyset,
kjærligheten og vår elskede!

Vis Dine`ord som forløser alt og alle,
seirende over all menneskelig fortvilelse,
all sårhet. all ondskap, smålighet, hat og nag,
bitterhet, fordømmelser og fornedrelse av hverandre
og ellers alt som holder oss bundet til vår egen møye.

Vær Du`alene vår veiviser slik at vi bedre ser veien,
retningen og atter er i stand til å skimte Ditt
evigvarende og forsonende kjærlighets lys!

TIL KAMP MOT "RUS- DEMONENES HÆR!"

( Hvem i dagens samfunn har ikke møtt rus-problematikken helt nært inn på livet, hvis det "flørtes " litt for mye og kanskje for ofte med alkohol /andre rusmidler? Skal vi våge å snakke om det og blottlegge våre innerste følelser i sorg og smerte ved dette? Jeg har valgt å gjøre det i ærlig konfrontasjon- men, også av omsorg uten bare fordømmelser, i påminning om å være "føre - var" og også at alle skal vite, at det går an å få hjelp ut av dette som blir så tabubelagt å snakke åpent om og også skaper isolasjon og avstand oss mennesker i mellom.)

Jeg stilte meg naken og åpen,
ga deg hjertet og åpnet mitt sinn -
all min fattigdom, nakenhet så du,
du bedyret - at du`kun var min!

Min smerte møtte din smerte -
mange dager og netter en vår!
Vår kjærlighet lovet ny sommer,
men, vår sommer fikk slette kår.

For du skjøv meg i angst ut i natten,
mens, "demoner" ble gjester hos deg -
du lot 2fortiden" prege vår hverdaG,
drikkesvir, ble ditt veivalg, din vei!

Jeg ble sendt ut i ytterste mørke,
der det "spøker" i hjerte og sinn!
Jeg sto ensom og naken tilbake -
med fler sår enn før jeg slapp deg inn!

Dine sår, jeg for alltid vil bære,
være preget av fram til den tid.
Alle "spøkelser" slipper deg, kjære,
fra ditt fangenskap ut og helt fri!

Jeg ber om`at den dagen skal komme,
ber for deg`og for de du`har kjær.
Jeg vil tro på din` kamp og din`seier -
over " rus-demonenes" hær!

OM...(et prosaisk dikt skrevet i 2002 med innspilt CD i 2006, framført med bakspill/klassisk gitarspill og musikk av Børge Wian.)

Jeg vil gi deg en tanke -
en tanke du kanskje
kan sette dette lille ordet "om" foran -
om du ser behovet?

Da kan denne tanken
bli et varmt, godt
ja, livskraftig og høyst
dugelig trylleord:

Omtanke!

Om,
om alle tankene våre
kunne bli nye tanker,
kanskje gjøres til felles tanker
og muligheter,
muligheter som ga mennesker mot -
mot til å våge og leve!

Om,
om vi hjalp hverandre
til sted der alle har rett
til å leve sitt liv i verdighet
med et helt selvbilde...

... om vi ga hverandre rett
til framtid og håp!

Uten mitt og ditt engasjement
for hverandre og våre medmennesker
reduseres manges hverdag
til liv i meningsløshet og tomhet
utrykt i stumme, fortvilte skrik -
der håpløsheten, ensomheten og sorgen,
er blitt plagsomt følge!

Tenk, at mitt og ditt lille "om"
foran andres sorg
betyr så` mye!

Vårt lille om kan faktisk gjøre
at sorg, fortvilelse og tårer -
blir til livsmot og smil!

Om ordet om
og ordet sorg
ble slått sammen
og ble vår nye tanke -
da`-ville dette bringe håp`!

Tiltrengte håp til noen
som kanskje ikke øyner håpet
i annet enn flukt og rus,
og nettopp derfor trenger min og din omsorg.

Om,
om alle tankene våre -
om all menneskelig sorg
fikk mitt og ditt
lille "om" foran -
da ville livet kunne kjennes bedre
og bli mer meningsfylt,
og kanskje dertil
bli trodd å være en gave!

Jeg spør derfor om,
ditt lille "om"
i forståelsen av
og ønske om,
å være et medmenneske?

MEDMENNESKELIGHETENS TIME...

Medmenneskelighetens time er kommet.
Skal testes ut i dette; å ta i mot
med samme sinnelag og hjertelag
som hos den som får gleden av
"å gi!"

Min stolthet kan ikke forhindre
meg i å ta i mot den hjelp du tilbyr,
tross vårt brudd og all min sårhet,
som pirrer nederlagstanker over at
min vei videre ikke kan være
med en oppreist, rank rygg og
med mot i brystet, vett i pannen
eller stål i ben og armer...

... jeg tar derfor i mot
krykkene du rekker meg,
uten å fristes til hovmod
i min viten om at jeg er liten, liten
og hjelpeløs i denne timen...

...medmenneskelighetens time er her,
så nær - og kjærligheten har så
mange og ulike ansikter.